onsdag 7. oktober 2009

working class hero

Nå kjenner jeg at jeg virkelig er back on track på caroline kino. Jeg starta på jobb kvart over ti i morrest, og jeg sitter her fortsatt klokken kvart over sju. Enda skal jeg sitte her i rundt to timer til.

Men så har jeg en rimelig fantastisk jobb også, og dermed gjør det meg ingen ting å sitte her i tolv timer.
-Jeg har rett og slett ikke troa på at noen annen jobb er bedre en min.

For det første treffer jeg utrolig mange mennesker, noe jeg virkelig liker. Jeg elsker å møte/prate med nye mennesker. Som i dag, når det kom ei svensk-finsk dame innom. Vi prata kjempe lenge om alt mulig. Hun var rundt 45 år gammel og hadde mista begge ungene sine og mannen sin.. Kjente jeg fikk tårer i øynene da hun prata om det.

Selv om det var ganske vanskelig å forstå hva hun sa(på grunn av at hun snakka en blanding av finsk og svensk) forstod jeg endel av det hun fortalte meg. Alltid interessant med spesielle mennesker om denne dama. Hun hadde virkelig fått med seg store deler av livet, og hun viste hva hun prata om.

En annen grunn til at jobben min er fantastisk er at det er så utrolig koselig her. Selv om jeg ikke har noe som helst å gjøre, kjeder jeg meg ikke.

Det er kanskje litt kjedelig etter at jeg har fylt på alt som er av godteri, popcorn +++da, men når det ikke er noen oppgaver igjen, setter jeg med ned og skriver litt. Vegard trivdes med å hjelpe meg å fylle på lakrisene isted da. "D e jo myy koseligar no som d e heilt fult her, mathilde!!;-D" off, så søt du er!

Nå gruer jeg meg pittelitt til rushet jeg regner med å få på jenta som lekte med ilden, men jeg tror det skal gå bra. De nye programmet begynner å "ligne grisen" som wanja kaller det.
Gruer meg ikke så jævlig til oppgjøret heller, som jeg gjorde med det forrige programmet vi hadde her. Alt er vesentlig mye enklere nå.

Vegard drar til London i morgen, og derfor skal jeg selvsagt være sammen med han resten av kvelden.

Dette ble jævlig tørt, men dere hadde forstått meg om dere hadde stått i 9 timer med en popcorn maskin, som bråker mer enn hundreogførti gressklippere på engang, en halv meter bak hodet deres.








Uansett hvor tunge og slitne øynene mine er, åpnes de HELT når jeg ser disse menneskene.
60,70,80's where the fuck are you?

urettferdig at pappa fikk oppleve verdens storhetstid :(

3 kommentarer:

Hermine sa...

Så bra at du trives på jobben, Mathilde! :D Høres kjempekoselig ut! :D

Jeg kan bli skikkelig trist ved å tenke på alt jeg ikke har opplevd oppigjennom historien. Vi ble liksom født i det kjedelige tiåret, da det beste nesten var helt borte.. :'(

Mathilde Dahl sa...

vi har elcuero, hallais!!!

Hermine sa...

jaja, de har vi hvertfall:)