Etter AC/DC konserten i Juni, har jeg vært totalt frelst! Jeg var forsåvidt jævlig gira på bandet før konserten også, men når man opplever noe sånt som at selveste AC/DC: Angus Young, Brian Johnson, Malcolm Young, Cliff Williams og Phill Rud stå i levende live _1 meter_ foran deg, blir man rimelig forstyrra i hodet. Jeg må nesten innrømme at det ikke har gått opp for meg enda. Det var bare uvirkelig egentlig. HELT FANTASTISK VAR DET! UBESKRIVELIG RÅTT var det!
Jeg kan garantere at de som ikke liker AC/DC, eller som bare ikke syns noe om det, rett og slett ikke har sjekka det ut. Det går ikke an å mislike et slikt band i alle fall. Det er jeg overbevist om. Mer tight og samspilt gjeng skal du lete lenge etter. bluesskalaen blir kanskje flittig snudd og vendt på, men fyfaen for ei låtsamling de har klart å rote sammen. ååh, det er så sykt!
IGJEN MAJA: Du ga meg en mening med livet når du solgte den billetten til meg!
Det er så godt å møte AC/DC plakaten min når jeg går mot rommet mitt og deretter møte enda to plakater på hver sin side av veggen, på innsiden av døren.
Rett over senga mi henger et digert flagg med tre bilder av Bob Marley, og for og ikke glemme bilder av Jim morrison og Slash på veggen under. Rommet mitt er paradis med disse menneskene rundt meg.
Vet dere tenkte " hm, lurer på hvilke plakater hun har" nå. Og derfor skal jeg ta meg tid(les: 2sekunder) til å vise dere.
Dagens spørsmål:
- HVOR I HELVETE VAR JEG PÅ 60,70,80-tallet?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar